Snøen er snart borte, det meste man ikke fikk gjemt i fjor høst dukker opp igjen og man har søle oppunder armene -herlig! Hestene røyter, bikkjene ser ut som...ja, når de kommer inn igjen og man får følelsen av at hele verden rundt seg våkner. I hagen spiller fuglene i kor, det er liv og røre i hvert eneste tre. Ekornene slåss om fôringsplassene og svarttrosten kurtiserer etter beste evne.
Selv om det våres her nede i bygda, lokker fjellet. Fjellet som fremdeles har mye snø, men det er enkelte individer som blir ekstra aktive nå -nemlig storfuglene. Orreleik og tiurleik! I fjor ble det liten tid til sånt, joda, jeg fikk både sett og hørt. Dessverre kom jeg ikke nærme nok. I år har jeg planer om å satse litt hardere. Skal investere i litt mer kamuflasjeutstyr, og lagre en god porsjon tålmodighet før jeg drar.
Heldigvis er det ikke vanskelig, og heller ikke langt å dra på orreleik. Noen kilometer fra hjemme, med bil, og noen få til fots. Uansett er det verdt det. Det er flott å se alle orrene som slåss om gunsten og lykken. I fjor så jeg 7 orrer i full vigør -flott skue!
Drømmer jo også om tiurleik, men har ikke funnet "stedet" ennå. Jeg er overbevist om at de er et sted i nærheten de også, grunnen er røya jeg fikk besøk av for 2 år siden. Hun dukka jo opp utenfor butikken her en dag, en smule forvirra. Etter å ha forfulgt henne en time, var hun ikke redd meg lenger -heller tvert om.
Jeg var jo overivrig etter å få fotografert henne, samtidig som jeg ikke ville presse/skremme. Midt i iveren fikk jeg en knakende idè; etterligne tiurens lyder! Sånn ble det. Røya ble veldig interessert, veldig. Om det var bare lydene, eller en kombinasjon med de og den gule selvlysende buksa mi -det aner jeg ikke, men røya(også kalt Ragna Røy) falt pladask.
Jeg la meg ned på bakken, for å fotografere henne idet hun kom etter i full fart. Når hun kom fram gikk hun å la seg inntil beinet mitt. En utrolig opplevelse, er det mulig, tenkte jeg. Så jeg flytta meg noen meter, for å se om dette gjentok seg -å joda. Ragna kom etter.
Jeg forstod jo fort at jeg hadde med en forvirra, småkåt høne å gjøre og at hun ikke var helt seg selv. Det var jo vår. Mulig hadde hun ikke møtt "den rette" og var desperat etter selskap?
Etter nesten tusen bilder av Ragna, bestemte jeg meg for å forlate henne og la henne finne "veien hjem" av seg selv.
Jeg gikk mot døra, Ragna kom etter -hun ville bli med inn. Så jeg gikk ut igjen, gikk ned i hagen -Ragna fulgte hakk i hel. Jeg gikk opp igjen fra hagen, Ragna ble med. Sånn holdt vi på. Til slutt løftet jeg henne opp og bar henne ned i hagen, og løp opp igjen -Ragna kom stormende etter. Puh.....jeg gikk inn, lukka døra fort.
Da roper barna fra andre etasjen; mamma -røya forsøker å komme inn vinduet!(vi har overbygg over inngangen og et vindu som går inn i trappoppgangen). Det var da pokker!
Når jeg kom ut igjen, stod Ragna på trappa, skakket litt på hodet og så på meg med de øynene...
Så jeg gikk ut igjen, ble der sammen med henne litt til før jeg "plutselig" forsvant inn døra -siden har ingen sett Ragna Røy. Håper inderlig at hun fant en vakker tiur, Tore Tiur kanskje?
Er det rart om man blir frelst? Flotte fugler!
Jeg kan med trygghet si at nærkontakt med ei røy er tydeligvis noe helt annet enn nærkontakt med tiur. Jeg har dessverre(eller kanskje heldigvis?) ikke hatt nærkontakt med herr Tiur, men jeg har både hørt og sett dem som har hatt det -og det kan gå hardt for seg! Ragna var ydmyk, smårar og selskapssyk -ikke hissig!
Ha en fin dag folkens, med eller uten storfugl!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar